Problemene i tekstilindustrien er faktisk typiske for "lave fortjeneste, men høyt salg" -modell. Bransjen har flere fatale feil:
For det første er inngangsgrensen for lav. Hvem som helst kan sette opp en tekstilfabrikk. Som et resultat senker alle desperat prisene for å konkurrere om bestillinger, men til slutt kan ingen tjene penger. Det er som i et grønnsaksmarked der du må forhandle over prisen på en kål som koster en dollar per pund.
For det andre er bransjens posisjon i verdikjeden for passiv. Store merker tar bort de lønnsomme delene som design og markedsføring, og etterlater tekstilfabrikkene med bare de mest vanskelige og arbeidsintensive prosesseringstrinnene. Forrige gang jeg leste en rapport som sa at for en klær på $ 100, kan underleverandøren kanskje bare motta $ 10 for behandling.
Og enda verre er at denne industrien er spesielt sårbar for ytre påvirkninger. Bomullspriser er som en berg -og -dalbane, stiger i dag og faller i morgen; Lønningene til arbeidere i Sørøst -Asia er halvparten av vår; og miljøkravene blir høyere og høyere. Alle disse faktorene kombinert er som å gå på en stram.
Hvorfor føler vi at "det alltid er vanskelig"?
Når økonomien er bra: fordelene som er gitt av økt etterspørsel blir raskt oppveid eller til og med overskrides av økende kostnader (råvarer, arbeidskraft, energi) og mer intens konkurranse (alle ønsker å utvide produksjonen).
Under økonomiske nedgangstider: Krympende etterspørsel påvirker direkte ordensvolumet. Priskrigene intensiveres. Imidlertid er faste kostnader og noen stive kostnader (for eksempel utgifter til miljøvern) vanskelig å redusere proporsjonalt. Risikoen for tap øker kraftig.
Kjernespørsmål: Bransjen har lenge vært i en tilstand med lav merverdi, høy konkurranse og høy følsomhet for kostnader, og mangler effektive barrierer for å beskytte seg mot virkningen av økonomiske svingninger. Kvaliteten på økonomien endrer bare de spesifikke manifestasjonene av vanskeligheten (enten den hovedsakelig er preget av kostnadskomprimering eller etterspørselskontraksjon), men essensen av "vanskeligheter med å tjene fortjeneste" har ikke endret seg.
Hva er veien ut?
Selv om situasjonen generelt sett er vanskelig, har ikke alle bedrifter ingen vei ut. Vellykkede tekstilbedrifter bryter vanligvis gjennom følgende metoder:
Strekker seg mot begge ender av "smilekurven":
Oppstrøms: Invester i forskning og utvikling for å skape høye verdiøkende, funksjonelle og differensierte stoffer eller fibre.
Nedstrøms: Etablere en merkeidentitet, få kontroll over distribusjonskanaler, forbedre design og markedsføringsevner og direkte nå forbrukere.
Fokuser på målrettede markedssegmenter og differensiering:
Fokuser dypt på spesifikke felt (for eksempel sportsklær med høy ytelse, medisinske tekstiler, bærekraftige og miljøvennlige materialer, avansert tilpasning, etc.), og etablere tekniske barrierer og merkevaregjenkjenning.
Teknologioppgraderinger og intelligent produksjon:
Ved hjelp av automatisering, digitalisering og intelligens, tar vi sikte på å forbedre produksjonseffektiviteten, redusere avhengigheten av menneskelig arbeidskraft, forbedre kvaliteten og øke evnen for rask respons.
Globaliseringsstrategi:
Basert på komparative fordeler, bør forskjellige produksjonsstadier tildeles forskjellige regioner (for eksempel FoU og design i hovedkvarteret, high-end produksjon i hjemlandet og arbeidsintensive prosesser i lave kostnader), og dermed optimalisere forsyningskjeden.
Lean Management and Supply Chain Optimization:
Intern optimalisering, streng kostnadskontroll, reduksjon av avfall og forbedring av driftseffektiviteten; Optimalisering av styring av forsyningskjeden, forbedret responshastighet og fleksibilitet.
Oppsummert stammer "konstansdilemmaet" i tekstilindustrien fra dens strukturelle egenskaper som lave inngangsbarrierer, intens konkurranse, tynn fortjeneste og høy følsomhet for kostnader. Disse er forsterket av det kontinuerlige presset fra global konkurranse, stive kostnadsøkninger, teknologiske iterasjoner og endringer i forbruksmønstre.